Gjensyn med ei trerot
Før vi fikk barn hadde vi veldig klare tanker om hvordan barneoppdragelsen skulle være, og kanskje mest opptatt av hvordan den ikke skulle være. Ikke rent få ganger har vi møtt oss sjøl i døra, og vi har svelget en del kameler, ganske så store faktisk. Det er så ufattelig enkelt å mene, mye vanskeligere å gjennomføre. Ser jeg tilbake er jeg kanskje glad for at vi har gått litt andre veier. Har man sunn fornuft, kjærlighet og tid – kommer gjerne resultatene av seg selv. Resultater i flotte og trygge barn. Men en ting har vi vært opptatt av og det er å gi barna leseglede og leseopplevelser.
For oss er det å gi barna våre tilgang til bøker, store, små, bilder ikke bilder, morsomme, triste, rare, spennende. Gjennom gode leseopplevelser får barna en gave de vil få glede av senere i livet. Barn som blir lest for, og med, blir gjerne bedre lesere, samtidig som de utvikler en god fantasi. Her i huset prøver vi å variere bøker og fortellinger, men det er selvfølgelig noen som blir favoritter slik som Lilesøster bøkene, Karsten og Petra, Pulverheksa, Mamma Mø, Gubben og katten og Ludde. Etterhvert som jentene blir større har det blitt mer populært med fortsettelsesbøker, noe som også er etterlengta for far og mor. Når man har lest samme historien om Mamma Mø ca 100 ganger, blir man litt lei og fortellerstemmen litt monoton. I disse dager har i funnet fram en gammel og kjær kjenning for de voksne i huset, nemlig Knerten. Knerten er udødelig, i dobbel forstand, han er like populær i dag som han var da jeg var liten. Husker barnetimen for de minste som alltid gikk på radioen før jeg gikk på skolen, den gode og trygge stemmen til Anne Cath Vestli var en god start på dagen. Jentene er lydhøre og gleder seg til den daglige lesestund, og minst like mye gleder mamma seg.