Hverdagen i Granhauglia

Det finnes ikke noe mer avslappende enn å rusle ut en vårdag, for så å  boltre seg i et hav av hvitveis. Jeg elsker denne blomsten, så sart og robust på samme tid.

Noen vil vel påstå at vi allerede bor godt ut på landet. Men jeg vet at man kan komme enda lenger… I min barndoms bygd er man virkelig på landet – med dyr, skog og langt mellom husa. Nå kan vel kanskje de som kjenner meg, og vet hvor jeg har vært i dag, mene at jeg romantiserer en smule – det finnes nå tette byggefelt og biler her også . I dag har vi besøkt ei god venninne som driver gård, og på denne tida er det spennende tider i fjøset. Jentene sitret av spenning i møte med de utrolig søte lamungene – finnes det egentlig noe søtere.

Videre gikk turen til mamma – hvor vi makabert nok, fikk servert fårikål… Smakte ikke helt som det pleier. Til forsvar for min kjære mor, er fårikål vanligvis noe av det beste jeg spiser, så her var det bare godhet som var utgangspunktet for den litt uheldige kombinasjonen. Jentene nøyde seg med tomatsuppe.. Må si at jeg et bitte lite øyeblikk var littegranne misunnelig på min kjære som i kveld koser seg på sushi kurs i byen.Før vi satte oss i bilen på vei hjem (alt for sent), måtte vi selvfølgelig plukke med oss årets første hvitveis. To pjuskete buketter står nå på kjøkkenbenken klare for avlevering i skole og barnehage i morgen Aner jeg konturene av noen smiskete barn;-)…

På kalenderen er våren rett rundt hjørnet, selv om snømengdene utenfor vinduet forteller at det nok er en stund til den riktige vårfølelsen kommer. I helgen fikk vi riktignok føle sola varme, og med skiløype og akebakke midt i byggefeltet ble det en hyggelig søndag, hvor små og store i nabolaget koste seg masse. Det er utrolig trivelig å se de man bor vegg i vegg med, i en ellers travel hverdag er det et nedprioritert gjøremål å gå på besøk til naboen. Godt naboskap og samhold er så utrolig viktig på flere områder, ikke minst er det viktig for barna våre – det skaper trygghet å vite at det er flere som kjenner hverandre og ser barna. Vi har alle et ansvar – noe som blir viktigere jo eldre barna blir. Blogginnlegget i dag er rett og slett en hyllest til naboskapet – det er befriende å bo i et middels stort byggefelt hvor alle kjenner hverandre slik passe, og hvor det er fortsatt er mulig å låne en kopp sukker.

Som observante lesere har fått med seg i bloggen til kokkene, bestemte vi ved nyttårstider at dette året skulle vi vie en lørdag i måneden til å prøve noe nytt innen matveien. Råvarer vi ikke vanligvis bruker, eller matkombinasjoner som er ukjente for oss. Denne gangen er det far i huset som har ansvar for kveldens måltid, og det er sjømat i ulike varianter som står på menyen. Været er fortsatt helt strålende og jentene i huset, bortsett fra veslefrøkna, bestemte seg for en skitur, mens far forberedte kveldens måltid.  Forholdene lå med andre ord godt til rette for en fantastisk dag, ikke alltid allting går som man ønsker… Turen inn til skihytta hvor vi kjøpte vafler, sjokolade og nøt det fine været rundt bålet, var fryd og gammen, men herfra gikk det nedover – bokstavelig talt. Returen, som er ca 1,5 km svakt nedover skulle fortone seg litt vanskligere enn oppturen. Smørefri ski er på mange måter en velsignelse for oss småbarnsforeldre, men når eldstejenta ble hengende langt etter følget sitt , med ufattelig dårlig gli, sank humøret betraktlig hos både liten og stor. Den vanligvis skiglade jenta, “datt” gang på gang med dertil høye klagerop. Og med mellomste laaaangt foran som høylydt erklærer at hun må på do, lengtet mor etter:  1.flere armer  2.pappa  3.sommer !!! Vel nede, etter flere fall, et dobesøk og intens staking og forhandlinger kom vi oss inn i bilen, og alle var enige om at vi skulle prøve igjen i morgen … sammen med pappa og ski som kan smøres.  Vi er forresten også nødt til å hente jakka til storesøster som vi glemte … Hmm, mon tro om det blir en bedre dag i morgen.

Snøfallet i helga forvandla landskapet rundt oss til  en vakker eventyrverden som  skaper glede og entusiasme hos både små og store. Ser man bort i fra all snømåking, som til tider kan være litt frustrerende, er det bare stas med snø. Det er det iallefall enighet om i huset hos oss. Med temperaturer helt ned i mot 20 minus er det en skikkelig, god gammeldags vinter vi er i ferd med å oppleve. Kler man seg godt er det ikke noe problem å være ute, verken for store, små eller bittesmå. Ullbudsjettet har vært stort i år, og når man i tillegg er så heldig at man har en bestemor som strikker all verdens spennende (men fornuftige) kreasjoner, skulle man ikke fryse her i heimen. Med flere lag ull er man godt rustet til en kald dag. Janus er et merke vi liker godt, det er lett og funkjsonelt, og så KLØR det ikke. Janus er relativt rimelig, og har morsom og spenstig design både til barn og voksne.

Så med lag på lag med ull, både hos veslefrøkna og mor la vi ut på en herlig trilletur i dag også. Vel inne igjen er peisen tent, og dagens sunne bidrag i form av en fruktsmoothie fortært. Jeg sier det igjen det er supert å være hjemme i svangerskapspermisjon!

SMOOTIHE

Presset saft av 2-3 appelsiner

1 banan

1 mango

Kjøres i blender til ønsket konsistens.

Her har det lavet ned i hele dag, og slik ser det ut i Granhauglia nå i kveld.

Mye herlig snø!!